Saken om løft av løpeaksel for å øke marktrykket på drivakselen har blitt en gjenganger i mediene. I skrivende stund snør det igjen på Østlandet, noe som så absolutt understreker behovet for å få fattet et gjennomtenkt vedtak i denne saken. Dessverre har norsk transportbransje blitt tillagt vikarierende motiver i debatten; blant annet har man fra politikerhold opplevd at norske sjåfører anklages for latskap i forhold til å legge på kjetting. Dette er å snu debatten på hodet. Naturligvis skal man bruke kjetting når forholdene krever det. Men i mange tilfelle får man ikke lagt på mens man er ute på veien; til det er det for få steder som egner seg for en stor bil med henger. Det er da – og i de tilfellene det ikke er behov for kjetting hele tiden – at løfting av løpeakselen er aktuelt. Man skal jo ikke kjøre med drivaksel alene nede annet enn når man virkelig trenger det, det er verken god økonomi eller spesielt smart. Men når behovet oppstår, har norske tungbiler flest denne fordelen som er tilpasset naturen vår. Fjernt fra EU-tilpassede veier i flate europeiske områder har vi en topografi som innbyr til ekstra tilpasninger for den som skal frem. I tillegg er det klart at å kjøre med kjettnger hele tiden verken er bra for svevstøvproblemer eller for veislitasjen generelt.
Det må da kunne gå an å se det praktiske i bruken av løftet løpeaksel, i stedet for å stå på pinne for reguleringskåte byråkrater uten generende vinter rundt lakkskoa sine?